10-03-2007, 10:18 AM
Hjortelusflua er farlig for elg
(09/03/2007)
I grensetraktene mellom Akershus, Østfold og Värmland er skogeierne bekymret over hvordan det skal gå med elgbestanden. Mange elger har blitt avlivet eller er funnet døde etter massive angrep av hjortelusfluer.
Alle spør seg om det er elgene, lusfluene eller klimaet det er noe galt med. Veterinærinstituttet i Oslo og Stanes Veterinärmedisinska Anstalt i Sverige tar jegernes bekymring alvorlig. De samler mest mulig prøver av de avkreftede elgene, men har foreløpig ikke noe svar på hvorfor elgene nettopp i 2006 var utsatt for så massive parasittangrep. Norges Skogeierforbund følger utviklingen og forskningen nøye for å kunne gi best mulig informasjon til sine medlemmer, forteller rådgiver Vidar Holthe. Han orienterer videre om problemet:
Hjortelusflua ble første gang konstatert her i landet i Halden i 1983. Den går som oftest på elg, men kan også slå seg til på rådyr. Mennesker og hunder opplever også å bli ”overfalt”, men her holder den seg bare i kortere tid, og den kan ikke formere seg her.
Flua har nå spredd seg til hele Østfold og Akershus og også kommet over på vestsiden av Oslofjorden. Den er vanlig i det sørlige Hedmark, og i vinter er det avlivet to elger helt nord i Rendalen med alle symptomer (arrdannelser og irritasjon i huden) på lusflueangrep, men uten at det ble funnet fluer på elgene.
Lusfluene er en spesiell artsgruppe, kjennetegnet på en hard og flat kroppsform med sprikende, utstående bein. De slipper vingene når de har funnet seg et egnet vertsdyr. Flere av artene holder seg til fugl, mens sau, hest og hjortedyr har hver sin art av lusflue.
Fluene suger blod en eller flere ganger. For oss mennesker oppleves det som forferdelig plagsomt. Kort tid etter at den har landet på et menneske, en elg eller et annet dyr, kaster den vingene og suger en porsjon blod. Selve bittet merkes sjelden, men mange utvikler en kraftig allergireaksjon på bittstedet en tid etterpå. En væskende og kløende knute i huden kan bestå i flere uker etter bittet.
Først mistenkte man hjortelusflua for å kunne overføre enkelte sykdommer, som TVAR som angrep o-løpere for en del år siden. Senere trodde man at hjortelusflua ikke kunne være noen smittespreder siden den er en enverts parasitt. Nå har man visst en stund at den kan være bærer både av en blodparasitt i slekten som Trypanosoma (malaria) (dog regnet for å være ufarlig) og en Bartonlla bakterie.
Fluene er avhengige av å suge blod for å formere seg, men kan ikke gjøre det på mennesker med det livsmiljøet vi kan by dem. Eggene utvikles til larver inne i kroppen til hunnen, og disse er ferdig utviklet når de kommer ut. De forpupper seg da straks, men klekker først til nye fluer i juli – august året etter at de har svermet. Flest fluer finner en i september til begynnelsen av oktober. Det er antatt at hver hunnflue kan produsere opptil 30 avkom, men overlevelsen er svært forskjellig de enkelte år og på de enkelte lokalitetene.
Mange jegere og sopplukkere sier at det er enkelte terrenger hvor de ikke kan eller vil oppholde seg på tidlighøsten på grunn av hjortelusplagen. Når et menneske kan bli overfalt av 50–100 fluer på en kort skogtur, kan en forstå at en elg som er på skogtur hele tiden kan bli angrepet av tusenvis av fluer. Dårlige flyvere som hjortelusflua er, ser det ut til at orienteringsløpere rekker å komme seg ut av skogen før de blir angrepet. Spredningen av hjortelusfluene fra et distrikt til et annet ser ut til å skje med vertsdyrene.
De elgene som er blitt avlivet eller er funnet døde i høst og vinter, har til dels vært ganske hårløse over store deler av kroppen. Huden har da vært full av arrdannelser og fortykket. Dette er varige forandringer hvor hårsekker og talgkjertler er ødelagt, og det er grunn til å tro at det ikke vil kunne komme pels tilbake. Reaksjonene synes å komme direkte fra fluebittene, og ikke av at elgen har skubbet eller klødd seg etterpå. Det er klart at disse hardt angrepne "nakenelgene" lider ikke bare av flueangrepene, men også fordi de har problemer med å holde varmen vinterstid. Av dyrevernhensyn er det derfor viktig at man kontakter kommunal viltmyndighet eller distriktsveterinær dersom man støter på elg som tydelig er hardt angrepet av hjortelusfluer og derfor har unormal adferd. Så kan man spørre seg hvorfor plagen er så ille her i landet?
Hjortelusflue kom til Norge sørfra og østfra, fra områder som har hatt den sammen med elg, hjort og rådyr "i alle tider". Hvorfor slår den så hardt ut hos oss nå i 2006 og 2007??
Den såkalte Älvsgorgsjukan i Sverige og beinskjørheten på elg på Sørlandet for noen år siden viste seg mest sannsynlig å ha sin årsak i en elgbestand som var svekket av allmenn næringsmangel. Det er ikke noen grunn til å tro at noe tilsvarende er tilfellet med elgene i grensen mellom Østfold, Akershus og Sverige.
Parasitt og vertsdyr burde være tilpasset hverandre (altså at angrepene ikke blir så harde at de fører til dødelighet), eller er det som da reveskabben angrep rødrever som til da var friske, men ikke motstandsdyktige her i Norge-Sverige omkring 1980, og som i det neste tiåret slo ut mye av den norske revebestanden?
Altså har klimaendringene gjort det mulig for hjortelusflua å spre seg til nye områder som nå værmessig har åpnet seg for fluene. Og at den her har truffet på "uskyldsrene" elger?? Har værforholdene sommeren 2006 vært så spesielt gunstige for klekking og overlevelse hos hjortelusflua at den lokalt har kunnet angripe elgene i et tidligere ukjent omfang, og hvorfor har det vært slik i Rømskog og ikke tilsvarende i Hobøl og Vestby??
Ja, det er spørssmålstillinger en kan spekulere på. Veterinærinstituttet har satt forsker Bjørnar Ytrehus på oppgaven, og han har nær kontakt med andre fagmiljøer, også klimaforskere som i våre dager er svært etterspurte.
Skogeierne er engstelige for hva det skal bli av årets elgjakt og om det er noe de kan gjøre i den nåværende situasjonen. Vi vil derfor følge utviklingen som best vi kan og bistå Veterinærinstituttet og andre forskningsmiljøer etter beste evne, sier Vidar Holthe i Norges Skogeierforbund.
Veterinærinstituttets hjemmeside
![[Image: dralflogoKim1.jpg]](http://img.photobucket.com/albums/v603/Santo/dralflogoKim1.jpg)
Jeg er ikke fejlfri,men det er så tæt på at det skræmmer mig.
(09/03/2007)
I grensetraktene mellom Akershus, Østfold og Värmland er skogeierne bekymret over hvordan det skal gå med elgbestanden. Mange elger har blitt avlivet eller er funnet døde etter massive angrep av hjortelusfluer.
Alle spør seg om det er elgene, lusfluene eller klimaet det er noe galt med. Veterinærinstituttet i Oslo og Stanes Veterinärmedisinska Anstalt i Sverige tar jegernes bekymring alvorlig. De samler mest mulig prøver av de avkreftede elgene, men har foreløpig ikke noe svar på hvorfor elgene nettopp i 2006 var utsatt for så massive parasittangrep. Norges Skogeierforbund følger utviklingen og forskningen nøye for å kunne gi best mulig informasjon til sine medlemmer, forteller rådgiver Vidar Holthe. Han orienterer videre om problemet:
Hjortelusflua ble første gang konstatert her i landet i Halden i 1983. Den går som oftest på elg, men kan også slå seg til på rådyr. Mennesker og hunder opplever også å bli ”overfalt”, men her holder den seg bare i kortere tid, og den kan ikke formere seg her.
Flua har nå spredd seg til hele Østfold og Akershus og også kommet over på vestsiden av Oslofjorden. Den er vanlig i det sørlige Hedmark, og i vinter er det avlivet to elger helt nord i Rendalen med alle symptomer (arrdannelser og irritasjon i huden) på lusflueangrep, men uten at det ble funnet fluer på elgene.
Lusfluene er en spesiell artsgruppe, kjennetegnet på en hard og flat kroppsform med sprikende, utstående bein. De slipper vingene når de har funnet seg et egnet vertsdyr. Flere av artene holder seg til fugl, mens sau, hest og hjortedyr har hver sin art av lusflue.
Fluene suger blod en eller flere ganger. For oss mennesker oppleves det som forferdelig plagsomt. Kort tid etter at den har landet på et menneske, en elg eller et annet dyr, kaster den vingene og suger en porsjon blod. Selve bittet merkes sjelden, men mange utvikler en kraftig allergireaksjon på bittstedet en tid etterpå. En væskende og kløende knute i huden kan bestå i flere uker etter bittet.
Først mistenkte man hjortelusflua for å kunne overføre enkelte sykdommer, som TVAR som angrep o-løpere for en del år siden. Senere trodde man at hjortelusflua ikke kunne være noen smittespreder siden den er en enverts parasitt. Nå har man visst en stund at den kan være bærer både av en blodparasitt i slekten som Trypanosoma (malaria) (dog regnet for å være ufarlig) og en Bartonlla bakterie.
Fluene er avhengige av å suge blod for å formere seg, men kan ikke gjøre det på mennesker med det livsmiljøet vi kan by dem. Eggene utvikles til larver inne i kroppen til hunnen, og disse er ferdig utviklet når de kommer ut. De forpupper seg da straks, men klekker først til nye fluer i juli – august året etter at de har svermet. Flest fluer finner en i september til begynnelsen av oktober. Det er antatt at hver hunnflue kan produsere opptil 30 avkom, men overlevelsen er svært forskjellig de enkelte år og på de enkelte lokalitetene.
Mange jegere og sopplukkere sier at det er enkelte terrenger hvor de ikke kan eller vil oppholde seg på tidlighøsten på grunn av hjortelusplagen. Når et menneske kan bli overfalt av 50–100 fluer på en kort skogtur, kan en forstå at en elg som er på skogtur hele tiden kan bli angrepet av tusenvis av fluer. Dårlige flyvere som hjortelusflua er, ser det ut til at orienteringsløpere rekker å komme seg ut av skogen før de blir angrepet. Spredningen av hjortelusfluene fra et distrikt til et annet ser ut til å skje med vertsdyrene.
De elgene som er blitt avlivet eller er funnet døde i høst og vinter, har til dels vært ganske hårløse over store deler av kroppen. Huden har da vært full av arrdannelser og fortykket. Dette er varige forandringer hvor hårsekker og talgkjertler er ødelagt, og det er grunn til å tro at det ikke vil kunne komme pels tilbake. Reaksjonene synes å komme direkte fra fluebittene, og ikke av at elgen har skubbet eller klødd seg etterpå. Det er klart at disse hardt angrepne "nakenelgene" lider ikke bare av flueangrepene, men også fordi de har problemer med å holde varmen vinterstid. Av dyrevernhensyn er det derfor viktig at man kontakter kommunal viltmyndighet eller distriktsveterinær dersom man støter på elg som tydelig er hardt angrepet av hjortelusfluer og derfor har unormal adferd. Så kan man spørre seg hvorfor plagen er så ille her i landet?
Hjortelusflue kom til Norge sørfra og østfra, fra områder som har hatt den sammen med elg, hjort og rådyr "i alle tider". Hvorfor slår den så hardt ut hos oss nå i 2006 og 2007??
Den såkalte Älvsgorgsjukan i Sverige og beinskjørheten på elg på Sørlandet for noen år siden viste seg mest sannsynlig å ha sin årsak i en elgbestand som var svekket av allmenn næringsmangel. Det er ikke noen grunn til å tro at noe tilsvarende er tilfellet med elgene i grensen mellom Østfold, Akershus og Sverige.
Parasitt og vertsdyr burde være tilpasset hverandre (altså at angrepene ikke blir så harde at de fører til dødelighet), eller er det som da reveskabben angrep rødrever som til da var friske, men ikke motstandsdyktige her i Norge-Sverige omkring 1980, og som i det neste tiåret slo ut mye av den norske revebestanden?
Altså har klimaendringene gjort det mulig for hjortelusflua å spre seg til nye områder som nå værmessig har åpnet seg for fluene. Og at den her har truffet på "uskyldsrene" elger?? Har værforholdene sommeren 2006 vært så spesielt gunstige for klekking og overlevelse hos hjortelusflua at den lokalt har kunnet angripe elgene i et tidligere ukjent omfang, og hvorfor har det vært slik i Rømskog og ikke tilsvarende i Hobøl og Vestby??
Ja, det er spørssmålstillinger en kan spekulere på. Veterinærinstituttet har satt forsker Bjørnar Ytrehus på oppgaven, og han har nær kontakt med andre fagmiljøer, også klimaforskere som i våre dager er svært etterspurte.
Skogeierne er engstelige for hva det skal bli av årets elgjakt og om det er noe de kan gjøre i den nåværende situasjonen. Vi vil derfor følge utviklingen som best vi kan og bistå Veterinærinstituttet og andre forskningsmiljøer etter beste evne, sier Vidar Holthe i Norges Skogeierforbund.
Veterinærinstituttets hjemmeside
Jeg er ikke fejlfri,men det er så tæt på at det skræmmer mig.